Stråmenn, skråplan og andre triks som høres ut som argumenter

Du har vært i diskusjonen. Noe føltes galt med det den andre sa, men du klarte ikke å sette fingeren på hva – og da du tenkte på det i bilen hjem, var det for sent.

Denne episoden handler om å kunne sette fingeren på det med en gang.

Hva en feilslutning faktisk er

En feilslutning er en feil i argumentet, ikke i konklusjonen. Det er et resonnement der premissene ikke bærer påstanden, selv om det kan høres helt riktig ut.

Det er et viktig skille, og det er den første tingen folk får galt. At noen argumenterer elendig for at jorda er rund, gjør ikke jorda flat. Vi kommer tilbake til den.

Tradisjonelt skilles det mellom formelle feilslutninger, der selve logikkens struktur ryker, og uformelle, der problemet ligger i innholdet, språket eller sammenhengen. Det er de uformelle du møter i praksis, og de er det vi bruker tiden på.

Stråmann

Det vanligste knepet av alle. Du bygger en svakere versjon av det den andre sa, river den, og later som du har vunnet.

— Jeg mener fartsgrensen bør senkes i boligfelt. — Så du vil at alle skal kjøre i gangfart overalt?

Stråmannen, satt opp mot hverandre

Det som ble sagt

Senk farten i boligfelt

• Gjelder ett bestemt sted
• Sier ingenting om andre veier
• Ingen tallfesting

Det som ble besvart

Gangfart overalt

• Gjelder alle veier
• Et ytterpunkt ingen foreslo
• Lett å avvise

Det siste er ikke det som ble sagt. Og her er poenget som ofte glemmes: stråmannen er som regel ikke ond vilje. Vi hører det vi forventer å høre, og lager en versjon av motparten som er lettere å være uenig med.

Motgrepet er steelman: gjenta motpartens standpunkt i den sterkeste versjonen du klarer, og be dem bekrefte at du har forstått rett. Gjør du det, oppdager du ganske ofte at uenigheten er mindre enn du trodde.

Ad hominem – og når det ikke er en feilslutning

Å angripe personen i stedet for argumentet:

— Du kan ikke mene noe om økonomi, du gikk jo konkurs selv.

Men her må man være presis, for ad hominem er ikke alltid en feilslutning. Den er det når egenskapen er irrelevant for påstanden. Er den relevant, er den et legitimt poeng:

Når personen er relevant, og når hen ikke er det

Påstand om personen	Har det med saken å gjøre?	Dom
«Han er en dårlig far»	Nei. Farsrollen sier ingenting om klimaforskning.	Feilslutning
«Rapporten er betalt av bransjen den vurderer»	Ja. Interessekonflikt påvirker hvor mye vekt en vurdering fortjener.	Gyldig poeng
«Hun har aldri jobbet i feltet»	Kommer an på. Relevant for erfaringsbasert kunnskap, mindre for et regnestykke.	Vurderes

Skillet går på om egenskapen har noe med saken å gjøre.

Autoritetsargumentet – som oftest er helt i orden

Dette er den mest misbrukte merkelappen på lista. Folk roper «appeal to authority» hver gang noen viser til en fagperson, og det er feil.

Å stole på relevante eksperter er normal og fornuftig tenkning. Du regner ikke ut brubæreevnen selv. Feilslutningen oppstår i tre tilfeller:

• Feil felt. En nobelprisvinner i fysikk som uttaler seg om ernæring.
• Ingen reell autoritet. Titler som høres tunge ut uten å bety noe.
• Enighet finnes ikke. Én forsker presenteres som «forskningen viser», mens fagfeltet er delt.

Tre spørsmål før du stoler på en autoritet

1. Er personen ekspert på akkurat dette?Ikke på noe i nærheten – på akkurat denne påstanden.
2. Er autoriteten reell?Hva ligger bak tittelen? Utdanning, publikasjoner, praksis?
3. Er fagfeltet enig?Én forsker er ikke «forskningen». Er dette bredden eller et ytterpunkt?
4. Tre ja gir god grunn til å stole på detEtt nei betyr ikke at påstanden er feil – bare at autoriteten ikke avgjør den.

Tommelfingerregel: se etter om personen er ekspert på akkurat dette, og om hen representerer bredden i feltet eller et ytterpunkt.

Falskt dilemma

To alternativer settes opp som om de var de eneste.

— Enten kutter vi i velferden, eller så går landet konkurs.

Nesten alltid finnes det en tredje, fjerde og femte mulighet. Knepet virker fordi to valg er lette å holde i hodet, og fordi det presser deg til å velge side før du har rukket å spørre om det finnes flere.

Glidende skråplan – som ofte ikke er en feilslutning

— Tillater vi dette, ender vi med å tillate alt mulig.

Her er nyansen som stort sett mangler: et skråplan er bare en feilslutning når årsakskjeden ikke er begrunnet. Kan du vise at hvert steg faktisk følger av det forrige, er det et helt gyldig argument – og den typen resonnement brukes daglig i jus, sikkerhetsarbeid og politikk.

To skråplan, samme form

Leddene holder

1. ASteget er begrunnet
2. BSteget er begrunnet
3. CGyldig argument

Leddene holder ikke

1. ASteget er begrunnet
2. ?Ingen begrunnelse
3. ZFeilslutning

Spørsmålet er aldri «bruker de skråplan?», men «holder leddene i kjeden?».

Sirkelargument

Konklusjonen er allerede lagt inn i premisset.

— Hvorfor skal vi stole på ham? Fordi han er pålitelig.

Lengre versjoner er vanskeligere å se, fordi sirkelen kan gå over flere avsnitt før den kommer tilbake til utgangspunktet.

Å snu bevisbyrden

— Kan du bevise at det ikke finnes?

Bevisbyrden ligger hos den som påstår noe. Du skylder ingen et bevis for at noe ikke eksisterer – og i de fleste tilfeller er det heller ikke mulig.

Whataboutism

Å svare på kritikk med å peke på noe annet.

— Dere leverte for sent. — Ja, men dere gjorde det samme i fjor.

Det kan godt være sant. Det er bare ikke et svar. Legg merke til at det ofte virker: samtalen flytter seg, og det opprinnelige spørsmålet blir aldri besvart.

Ingen ekte skotte

Et moteksempel defineres bort i stedet for å tas på alvor.

— Ingen nordmenn dropper søndagsturen. — Min nabo gjør det. — Da er han ingen ekte nordmann.

Regelen reddes ved å endre hva den handler om, midt i diskusjonen.

Appell til naturen og til tradisjon

— Det er naturlig, altså er det bra. — Vi har alltid gjort det slik.

At noe er naturlig sier ingenting om det er bra – arsenikk er naturlig, og vaksiner er ikke det. At noe er gammelt sier ingenting om det virker. Begge kan være gode indikasjoner, men ingen av dem er et argument.

Hastig generalisering, og korrelasjon som ikke er årsak

To som henger sammen.

Hastig generalisering er å trekke en regel av for få tilfeller: to dårlige opplevelser med et merke, og så er merket dårlig. Korrelasjon er ikke årsak er at to ting følger hverandre uten at den ene forårsaker den andre. Iskremsalg og drukningsulykker følger hverandre tett. Årsaken er sommeren.

Den tredje varianten er etter, altså på grunn av: noe skjedde etter noe annet, altså forårsaket det første det andre.

Gish-galopp og motte-og-borg

To knep du merker mest i debatter på nett.

Gish-galopp er å fyre av så mange påstander på så kort tid at motparten umulig rekker å imøtegå dem. Det tar tjue sekunder å påstå noe og ti minutter å tilbakevise det, og den asymmetrien kan utnyttes med vilje.

Motte-og-borg er å veksle mellom to versjoner av samme standpunkt: en dristig som er vanskelig å forsvare (borgen), og en forsiktig som nesten ingen er uenig i (motten). Angripes den dristige, trekker man seg tilbake til den forsiktige – og når angrepet er over, er man tilbake i borgen.

Feilslutningsfeilslutningen

Den viktigste, og den som gjør hele lista farlig å lære seg.

Et dårlig argument for noe riktig er fortsatt et dårlig argument – og påstanden er fortsatt riktig.

Eksempel: «Jorda er rund fordi bestemor sa det.» Argumentet holder ikke. Jorda er rund likevel.

At et argument er dårlig, betyr ikke at konklusjonen er feil. Bruker noen en stråmann for å forsvare et standpunkt, kan standpunktet likevel være riktig – de har bare ikke vist det ennå.

Her er en ærlig advarsel: folk som nettopp har lært seg feilslutninger, blir ofte utålelige. De begynner å rope latinske navn i stedet for å svare på saken, og bruker lista som et våpen framfor et verktøy. Det er å bruke kunnskapen baklengs.

Det nyttigste er ikke å ta andre. Det er å legge merke til når du selv holder på med det – for en stråmann er mye lettere å lage enn å oppdage, og nesten alle av oss lager dem uten å mene noe med det.

Hvordan man faktisk svarer

Fire grep som virker bedre enn å sitere latin:

1. Gjenta standpunktet tilbake. «Slik jeg forstår deg, mener du …» Er det en stråmann, oppklares den med en gang.
2. Spør etter leddet som mangler. «Hvordan følger det andre av det første?» Det er langt mer virkningsfullt enn å gi knepet et navn.
3. Hold på ett spørsmål. Mot whataboutism og galopp: «Vi kan ta det etterpå – først vil jeg gjerne ha svar på dette.»
4. Skill sak fra person. Også når du har lyst til å la være.

Kilder oppgis i episoden.

Hovedtemaer

• Hva en feilslutning faktisk er, og hva den ikke er
• Stråmann – å svare på noe den andre ikke sa
• Ad hominem, og når det faktisk er relevant
• Falskt dilemma
• Glidende skråplan, og når det ikke er en feilslutning
• Autoritetsargumentet, og hvorfor det ofte er helt i orden
• Sirkelargument og å snu bevisbyrden
• Whataboutism
• Ingen ekte skotte
• Appell til naturen og til tradisjon
• Hastig generalisering, og korrelasjon som ikke er årsak
• Gish-galopp og motte-og-borg
• Feilslutningsfeilslutningen

Spørsmål episoden besvarer

• Hva er en logisk feilslutning?
• Hva er en stråmann?
• Er ad hominem alltid en feilslutning?
• Når er det greit å vise til en autoritet?
• Hva er et falskt dilemma?
• Er glidende skråplan alltid feil?
• Hva er whataboutism?
• Hvem har bevisbyrden i en diskusjon?
• Blir en påstand feil fordi argumentet er dårlig?
• Hvordan svarer man på et retorisk knep uten å bli innsufferabel?

Hovedpunkter

• En feilslutning er en feil i argumentet, ikke i konklusjonen.
• Stråmannen er det vanligste knepet, og det letteste å gjøre uten å mene noe vondt.
• Ad hominem og autoritetsargumentet er bare feil når egenskapen er irrelevant for saken.
• Et glidende skråplan med en reell årsakskjede er et helt gyldig argument.
• Den som påstår noe, har bevisbyrden. Du skal ikke bevise at noe ikke finnes.
• At noen argumenterer dårlig, betyr ikke at de tar feil. Det er en egen feilslutning.

Kilder og referanser

• Douglas Walton – Informal Logic (2. utg. 2008)
• Store norske leksikon – «feilslutning»