Ut i den kanadiske villmarken – 1500 km med kano

Sommeren 2025 padlet Håvard Hasund og fire andre cirka 1500 kilometer gjennom villmarka i Nord-Canada – fra byen Yellowknife i Nordvest-territoriene til Baker Lake. Turen tok 47 dager, og de så knapt et menneske underveis.

I denne episoden går vi gjennom hele turen: hvor ideen kom fra, hvordan den ble planlagt over halvannet år, hva de tok med av sikkerhetsutstyr og medisiner, hvordan de vurderte risiko – og hva som faktisk skjedde der ute.

Av hensyn til de andre deltakerne er de omtalt uten navn.

Turen kort oppsummert

Hvor	Yellowknife → Baker Lake, Nord-Canada
Distanse	Cirka 1500 km
Varighet	47 dager
Deltakere	5 personer, 2 kanoer
Breddegrad	62–64 grader nord
Planleggingstid	Halvannet år

De padlet først Store Slavesjø (Great Slave Lake), tok seg over Pike’s Portage, videre inn på Artillery Lake, og derfra ned Hanbury River og Thelon River til Baker Lake.

Hvor kom ideen fra?

Ingen enkelt person «kom på» turen. Hele gjengen hadde snakket om Canada i mange år.

Inspirasjonen kom fra to steder:

• Helge Ingstad og boka Pelsjegerliv, som han skrev etter tre år i nettopp dette området.
• Lars Monsen, som har laget flere serier fra Canada – og som gruppa hadde hentet konkrete tips fra.

Grunnen til at det måtte være akkurat Canada er enkel: sammenhengende villmarksområder i en skala som ikke finnes i Norge. Som Håvard sier, er Russland det eneste landet man kan sammenligne med – og dit er det vanskelig å reise nå.

Han legger til at det er påfallende mange nordmenn i akkurat dette området. Hadde ikke Ingstad skrevet boka si, hadde de færreste av dem vært der.

Planleggingen

Når ble det bestemt?

I julen 2023 satt gjengen og drakk øl, og da falt beslutningen: sommeren 2025 drar vi, uansett.

Poenget Håvard trekker fram er at det er sånn det må gjøres:

Man må sette en dato, og så må man bygge fra den datoen.

Da hadde de halvannet år på å spare penger, planlegge rute og skaffe utstyr. Motivet for å gjøre det akkurat da var også tydelig – dette var noe de ville gjøre før barn og familie gjorde det vanskeligere.

Hvordan planla de?

Alt lå i ett Excel-ark med separate faner for budsjett, matmeny og utstyr. Planleggingen foregikk sporadisk over hele perioden, ikke i intense økter.

En stor del av utstyret hadde de allerede, rett og slett fordi de har gått lange teltturer i Norge i mange år. Som Håvard sier: du tar egentlig med deg det samme du bruker på en to ukers fjelltur.

Hvorfor ble det tre i én kano?

Gruppa ønsket å være maks fem. Fem går ikke opp i par, og de ville ikke ha med en tredje kano. Løsningen ble to i den ene kanoen og tre i den andre.

Det var de usikre på lenge – fungerer det egentlig med tre i en kano når det er strykpadling og høye bølger? De testet det på forhånd i Oslo. Konklusjonen: det gikk fint, det ble bare litt trangt.

To grupper i én gruppe

Dette er den viktigste strukturelle detaljen ved turen, og den kommer igjen flere ganger:

De reiste ikke samlet. Håvard og én til fløy inn til Yellowknife og padlet alene i to uker før de tre andre ble fløyet inn med sjøfly. Det ga to adskilte grupper med hvert sitt budsjett, sin egen reiseplanlegging, sitt eget utstyr og sitt eget kaloriregnskap.

Sikkerhet: hva kan gå galt?

Håvard er paramedisiner, og fikk spørsmålet mange lurer på: hvordan tenker du på risiko når hjelpen er timer unna?

Svaret hans er nøkternt:

Du kan ikke vite at det går bra.

Den største risikoen

Kanovelt. Det er både det mest sannsynlige og det farligste som kan skje.

Grunnen er vanntemperaturen. Området har is og snø fra september–oktober til begynnelsen av juni, og vannet holdt rundt 4 grader. Ved velt er hypotermi den reelle trusselen – Håvards anslag er at du har omtrent ti minutter.

Det gjorde de lange kryssingene til turens farligste øyeblikk. Flere steder krysset de åpent vann på 3–4 kilometer for å slippe å padle inn og ut av lange bukter. De vurderte vinden og ventet når det blåste for hardt, men å padle rundt var aldri aktuelt.

Én kryssing ble ubehagelig: de hadde utsatt den til kvelden på grunn av vind, og endte opp med å krysse midt på natta da det plutselig blåste opp.

Bjørn

Grizzly og svartbjørn finnes i området. Angrep er sjeldne, men bjørnene kan være både svært nysgjerrige og aggressive – og som Håvard sier, du vet aldri.

Tiltakene deres var praktiske:

• Bjørnespray på alle mann. Håvard er tydelig på at dette er det viktigste utstyret du har med deg, og at mange er der ute helt uten våpen.
• Luktbarriere rundt leiren. De gikk alltid en lang runde rundt leirplassen og tisset, slik at bjørnene ikke skulle komme for tett innpå.

Våpen

De hadde med én rifle og to hagler. Pistol er ikke tillatt i Canada.

Han sammenligner med Svalbard, der isbjørn krever et helt annet nivå av bevæpning: isbjørnen er uforutsigbar, ikke redd folk, og det største rovdyret på landjorda. Grizzly er en annen sak – hagle med slugs fungerer, om du treffer godt.

Nødkommunikasjon

De hadde Garmin inReach – satellittkommunikasjon med nødknapp som utløser Search and Rescue.

Men, og dette er poenget:

Det tar mange timer før det kommer fram, så man må vite hva man skal gjøre fram til det.

inReach ble også brukt til vanlig tekstkommunikasjon mellom de to gruppene – det var slik de avtalte møtepunktet.

Forsikring

Dette er verdt å merke seg for alle som planlegger noe lignende: vanlige norske reiseforsikringer dekker ikke ekspedisjoner i nordkanadisk villmark. Det står eksplisitt i vilkårene, på linje med Grønland og høyder over 4000 meter.

De kjøpte derfor en reiseforsikring med medisinsk assistanse som faktisk dekket turen. Uten det ville en helikopterevakuering blitt ekstremt dyr.

Førstehjelpsutstyret

Håvard hadde med:

• Bandasjer for å stoppe blødninger
• En liten, hendig spjelk
• Smertestillende – Paralgin forte og sterk ibuprofen
• Tramadol (opioid) hos den andre gruppa
• To ulike typer antibiotika

De reseptbelagte medisinene ble skrevet ut på forhånd, med indikasjon «ved behov på ekspedisjon», og levert tilbake til apoteket etterpå.

Håvard legger til noe viktig: det holder ikke å ha medisinene. Du må vite når du skal bruke hvilken.

Mat, vekt og kaloriregnskap

To dager i Yellowknife gikk med til logistikk: handle mat, fiskesluker og ammunisjon – og pakke rasjoner.

De satt en hel kveld med vekt og kaloriregnskap, og pakket frokost- og nøtterasjoner på grammet for rundt 40 dager.

Frokosten

Havregrøt med tørrmelk, sukker og rapsolje – hver dag. Oppskriften er hentet fra polfareren Børge Ousland, og dommen er klar: kjempegod.

De første to ukene

De to som padlet først kjøpte bare vanlig mat i butikken for de første ukene – bacon, biff og ost. Innkjøpet ble gjort i full stress rett før avreise, av en som verken hadde internett på telefonen eller visste hvor mye han hadde på kortet.

Det gikk omtrent som forventet: på dag fire smakte biffen rart, og resten ble kastet. De hadde uansett begynt å spise fisk.

Reisen dit

Turen til Canada ble et lite mareritt i seg selv.

De sov på Gardermoen natt til avreise, sto opp halv fem og stilte seg i kø. Etter 40 minutter kom de fram til skranken – som ikke hadde kortterminal, og altså ikke kunne ta betalt for våpentransporten. Videre i en ny kø, der de sto i halvannen time.

Mens de sto i kø måtte begge to springe ned til tollen hver for seg for å fortolle våpnene ut av Norge.

Med en halvtime igjen til avgang fikk en ansatt endelig ordnet det, og de rakk flyet til München med et nødskrik. Første stopp der var puben.

Ruta videre var München → Vancouver → Yellowknife. I Vancouver gikk tollen med våpen overraskende smertefritt – én time, og ute. Så ble neste fly kansellert, og det ble en hotellnatt.

De første to ukene på vannet

Håvard og makkeren padlet alene fra Yellowknife. Det ble i praksis en lang transportetappe.

Fisket

Dette er det Håvard blir mest engasjert av i hele episoden.

I Norge håper du på en innlandsfisk over kiloen. Der borte er en fisk under kiloen dårlig gjort.

Fisken er canadarøye (lake trout), og den blir enorm. Håvard fikk selv en på 8 kilo på dorg, og mistet en større. Senere på turen fikk en av de andre en på 14 kilo – så feit at den nesten var rundere enn den var lang.

De doret mens de padlet, og fikk fisk nesten daglig.

En praktisk detalj: du må ha fiskestang beregnet for laks. Vanlig ferskvannsutstyr knekker.

Han legger til at de aller største – rundt 25 kilo – trolig er 40–50 år gamle, og at kjøttet blir grovt. Hans anslag er at fisken er på sitt beste opp til rundt 8 kilo.

Vinden

Store Slavesjø beskrives som å padle i skjærgården: øyer, holmer og – fordi innsjøen er så stor – reelle dønninger.

Motvinden var det verste. På de tunge dagene gjorde de 2,5 km/t i stedet for 5–6. På de gode dagene, etter åtte–ni dager med tilvenning, dunket de inn 40–45 km om dagen.

Dyrelivet

Lite til å begynne med. Rundt dag 11–12 begynte de å se moskus, i småflokker på tre–fire dyr langs land.

Etter hvert ble det så vanlig at de sluttet å reagere på det.

Storviltjakt var ikke tillatt, men de hadde småviltkort og skjøt en del hare senere på turen.

Da gruppa ble samlet

Møtepunktet var Pike’s Portage, avtalt på forhånd og bekreftet over inReach. De tre andre ble fløyet inn med sjøfly.

Håvard og makkeren kom fram en dag tidlig – de hadde faktisk måttet bremse på slutten fordi de lå så godt an.

Hvordan var gjenforeningen?

Kjekt – men også et brudd.

Etter to uker hadde de to funnet en rytme: padle tre timer, lunsj, padle fire timer. Da tre uthvilte folk kom inn, måtte alt etableres på nytt, med ny gruppedynamikk.

Og de luktet. Myggjakkene hadde vært på nesten konstant, og var gjennomtrukket av fiskefett og melk fra havregrøten.

Bæringen på 5 kilometer

Første oppgave var å flytte alt utstyret 5 kilometer og 200 høydemeter oppover.

De to gruppene løste det ulikt, uten at det var avtalt. De tre bar hele distansen i én etappe, la fra seg og gikk tilbake. Håvard og makkeren bar 10–15 minutter av gangen, gikk tilbake og hentet neste lass, og bar det forbi der de la fra seg sist.

Fordelen med den siste metoden er at turen tilbake blir en aktiv pause.

Da de mistet hverandre

Kort etter samlingen kom den ene episoden som førte til en reell samtale i gruppa.

De tre bar raskere enn de to – naturlig nok – og la ut før de andre var klare. Snart lå de en kilometer foran, og da er de umulige å ta igjen. På vei opp en elv valgte de en rute som så feil ut på kartet. Håvard og makkeren ropte, ble ikke hørt, padlet opp elva og fant dem ikke.

(Ruta de tre valgte viste seg forresten å være den beste – en smal kanal som gikk helt opp til neste vann, slik at de slapp en bæring.)

Etter kontakt på inReach viste det seg at de lå rett på andre siden av neset.

Konklusjonen ble tatt opp direkte, og er den viktigste sikkerhetslærdommen i episoden:

Vi må vente på hverandre.

Grunnen er enkel: to kanoer er sikkerheten. Velter den ene, er den andre eneste redning.

Hagla som forsvant

På dag fire etter samlingen skjøt en av de tre etter en hare fra kanoen. Under en hektisk omlading gled hagla over ripa og forsvant i vannet.

De merket posisjonen på GPS umiddelbart.

Så begynte bergingsforsøket. Håvard driver med fridykking, og målte opp dybden med en vannfylt drikkeflaske og fem meter tau. Det stoppet på rundt fire meter, og det virket overkommelig.

Han kledde av seg, padlet ut og dykket. Dykkerklokka viste 7 meter, og det var tydelig mye dypere enn som så.

Hagla ligger fortsatt i et navnløst tjern i Nord-Canada. Håvard har koordinatene.

Gruppa hadde uansett bjørnespray på alle mann, så beredskapen var intakt.

Vannskillet

Rundt dag 20–25 nådde de vannskillet, og det var en av turens milepæler.

Alt vannet de hadde padlet på fram til da renner ut i Nordishavet via Mackenzie River. Etter vannskillet renner alt de padler på ut i Hudson Bay.

De hadde gledet seg lenge til dette punktet, fordi det skulle bety medstrøms padling.

Det gjorde det ikke. Etter vannskillet var det fortsatt mest flatt vann. Landskapet er relativt flatt – noen småhauger på hundre meter – noe som gjør inntrykk på folk fra Sunnmøre, der fjellene er tusen meter høye rett opp fra fjorden.

Strykpadlingen

På spørsmål om hva som var det aller kuleste på turen, er svaret stryk.

Han beskriver det første stryket: den store kanoen bar forbi, siden tre mann i en lengre kano er langt mer ustabilt. Håvard og makkeren padlet ned, la seg inn i en bakevje – der du snur kanoen mot strømmen og ligger helt stille – og studerte elva videre nedover.

Planen var å komme seg over til venstre og unngå noen store bølger. De prøvde, kom nesten dit, og innså at det ikke gikk.

Dermed måtte de bare gi gass rett ut i de store bølgene.

Det gikk helt fint. Men fy fader, det var gøy.

Dag 40: ulv, elg og bjørn

Etter rundt 35–36 dager skilte de to gruppene lag igjen. Håvard og makkeren var mette på tur og ville komme seg hjem; de tre andre ville bruke tida de hadde. Begge deler er legitimt, og de skiltes i minnelighet.

Det er etter dette turens tetteste dyreopplevelser kommer.

Rett etter at de skilte lag dukket det opp en ulv på 15 meters hold på elvebredden. Den kom rett mot dem, oppdaget dem, bråsnudde og stakk – ulv jaktes i området, og de er livredde mennesker.

Halvminuttet etter så de to elg. Ti minutter senere en stor elgokse.

På dag 40 kom bjørnene:

1. Først en binne med to unger, 300–400 meter unna på elvebredden. Vinden sto mot dem, så bjørnene fikk ikke ferten.
2. Litt lenger nede en reinsdyrflokk i full spring.
3. Fem minutter senere, rundt et nes: en grizzlybinne med tre unger, 30 meter unna. Hun oppdaget dem, kom ned til elvebredden og reiste seg på to bein mens Håvard og makkeren filmet fra vannet.

De var ikke direkte stresset, men sjekket hvor bjørnesprayen lå.

Litt lenger nede så de en «rar stein» på høyre side. De hadde sett så mange steiner som viste seg å være bjørn – og omvendt – at de padlet videre. Da de snudde seg igjen, sto steinen på to bein. Det var en grizzly til, som fikk ferten av dem og stakk.

Han oppsummerer det som den råeste naturopplevelsen han har hatt med dyr.

De droppet forresten å slå leir der. Leir betyr lukt, og lukt tiltrekker bjørn.

Siste etappe

Slutten av turen var småstryk, moltemyrer og tre store innsjøer.

På den ene av dem gjorde Håvard og makkeren turens hardeste dagsetappe: 85 kilometer på flatt vann, 16–17 timer med padling.

Så var det 100 kilometer igjen til sivilisasjonen.

Baker Lake

Etter 47 dager i villmarka gikk de rett på kjøpesenteret.

Der var det Pizza Hut og Tim Hortons – tre disker, men de samme folkene som betjente alle tre. Pizza Hut var stengt, så det ble burger. Den var kald.

Den var også fantastisk.

Deretter gikk de til innkjøp av loffbrød, majones, skinke, ost, potetgull, Snickers og mye søtt bakverk, og lå på hotellrommet i Baker Lake i nesten tre dager og så Netflix på telefonen.

Buksa

Håvard hadde med to par boksershorts, og brukte det ene i 53 dager før han byttet i Baker Lake. Sokkene ble vasket to–tre ganger. Han fløy hjem i de samme klærne han hadde gått i.

Hjemme i Volda hengte han buksa opp i gangen.

Et par uker senere begynte kjæresten å lure på hva som luktet så rart. De hadde nettopp flyttet inn, så teorien var at det var den nye leiligheten. Hun spurte til og med en venninne, som ikke torde å si noe.

Det tok et forspill før en konsert før mysteriet ble løst.

Buksa ble deretter lagt i en stamp med grønnsåpevann i to uker før den fikk gå gjennom vaskemaskinen.

Hva ville han gjort annerledes?

To ting.

1. Én gruppe, ikke to.

Dette er hans klareste konklusjon. Alle burde reist fra Norge sammen og kommet hjem sammen, med felles matplan.

Grunnen er dels bruddet det skapte midt i turen, dels noe mer prosaisk: de tre som kom med sjøfly hadde strengt kaloriregnskap og vektbegrensninger. Da Håvard begynte å steke pannekaker til frokost, måtte en av dem gå seg en tur i skogen fordi han ikke klarte å se på.

2. Droppet shortsen. Med den myggen er det ingen bruk for shorts.

Utover det mener han utstyret var godt planlagt.

Hva koster det?

Mindre enn man skulle tro. Mye av turutstyret hadde de fra før. De store investeringene var kano (delt på to), nytt telt og kraftig fiskestang – og flyreisene, som var den desidert største utgiften.

Halvannet års sparing dekket det.

For Håvard sin del kostet det litt mer enn penger: han fikk ikke fri fra jobben, så han sa opp. Og han solgte bilen for å finansiere turen. Han legger til at han uansett skulle flytte hjem til Sunnmøre, så jobbsituasjonen ordnet seg.

Kort oppsummert

• 1500 km, 47 dager, fem personer, to kanoer – fra Yellowknife til Baker Lake.
• Sett en dato først, planlegg bakover. Halvannet år fra beslutning til avreise.
• Kanovelt er den reelle risikoen, ikke bjørn. 4 grader i vannet gir deg omtrent ti minutter.
• Bjørnespray er viktigere enn våpen.
• Sjekk forsikringen. Vanlige norske reiseforsikringer unntar eksplisitt ekspedisjoner i nordkanadisk villmark.
• Nødsender er ikke redning. Det tar timer før noen kommer – du må klare deg selv til da.
• Vent på hverandre. To kanoer er hele sikkerhetssystemet.
• Reis som én gruppe. Håvards viktigste lærdom fra hele turen.

Innholdet er erfaringer fra én tur, ikke en erstatning for kvalifisert opplæring i friluftsliv, førstehjelp eller elvepadling.