Slik memorerer du en hel kortstokk

Dette er en Lær noe nytt-episode om memoreringsteknikker – nærmere bestemt hvordan du kan lære deg å huske en hel kortstokk i riktig rekkefølge. Metoden er den samme som kalles minnepalass (også kjent som loci-metoden), og den ble så vidt nevnt i episoden med lege John Erik.

En rettelse fra forrige episode

Først en oppklaring: i forrige episode blandet jeg to personer.

• Oddbjørn By er hukommelseseksperten. Han har vunnet konkurranser, satt rekorder og skrevet Memo-bøkene, der han blant annet forklarer nettopp denne teknikken.
• Olav Schewe er en annen person, som har skrevet flere bøker om studieteknikk.

To forskjellige folk, to litt forskjellige felt.

Hva jeg faktisk gjorde

For noen år siden lærte jeg meg hvordan minnepalass fungerer, og brukte det til å memorere en kortstokk.

Da jeg kom hjem til jul, brukte jeg rundt 20 minutter på å memorere alle 52 kort med riktig verdi og riktig farge. Familien var overbevist om at det måtte være et triks – helt til jeg forklarte hvordan det henger sammen.

Så la vi kortstokken i en skuff. Et helt år senere klarte jeg å gjengi hele rekkefølgen, med riktig verdi og farge, uten en eneste feil. Og det er ikke fordi jeg har spesielt god hukommelse. Det er fordi teknikken lager en historie som er vanskelig å glemme.

Kortstokken jeg går gjennom i denne episoden er den samme, i samme rekkefølge, som jeg memorerte for rundt tre år siden.

Del 1: Ruta – minnepalasset

Grunnideen er at hjernen husker steder ekstremt godt. Du kan sannsynligvis gå mentalt gjennom barndomshjemmet ditt og «se» hvert rom uten anstrengelse.

Ruta jeg bruker er barneskolen min. Den kan jeg inn og ut. Jeg går en fast runde: hovedinngangen, sløyden, tekstilrommet, biblioteket, toalettet i gangen, mat og helse, gangen, gymsalen, trappa opp mot rektors kontor, klasserommene, og videre ut på grusbanen, ballbingen, sandkassa, akebakken, parkeringsplassen og skogen.

Det gir meg 52 faste holdepunkter – ett for hvert kort. Poenget er at ruta alltid går samme vei, slik at rekkefølgen sitter av seg selv.

Del 2: Personene – én for hvert kort

På hvert sted i ruta plasserer jeg en person, og personen forteller meg hvilket kort det er. Systemet har to lag:

Kortfargen bestemmes av hvem personen er:

Kortfarge	Person
♥ Hjerter	Ung kvinne
♦ Ruter	Voksen kvinne
♠ Spar	Ung mann
♣ Kløver	Voksen mann

Når jeg «ser» personen i rommet, vet jeg altså med én gang hvilken farge kortet har.

Kortverdien bestemmes av forbokstaven i navnet:

Jeg har koblet hver bokstav til et tall på en måte som er lett for meg å huske:

Bokstav	Kort	Hvorfor
T	2	T ligner et totall
E	3	E ligner et tretall speilvendt
F	4	F for fire
P	5	et femtall snudd på hodet ligner en P
C	6	C for seks (og Kr-navn)
L	7	L ligner en sjuer
B	8	B ligner et åttetall
N	9	N for ni
O	10	o ligner en null
J	knekt	J for jack
D	dame	D for dame
A	ess	A for ess

Kongelige personer blir automatisk konge, uansett forbokstav – det er lett å huske.

Slik ser det ut i praksis

Her er starten på ruta mi, så du ser hvordan de tre lagene spiller sammen. Jeg bruker bare noen få eksempler – poenget er systemet, ikke hvem som står hvor.

Sted på ruta	Person	Hvem er det?	Kortet blir
Hovedinngangen	Eva, hopper opp og ned	Voksen kvinne	♦ Ruter 3 (E = 3)
Sløyden	Tone, står og hamrer	Voksen kvinne	♦ Ruter 2 (T = 2)
Tekstilrommet	Fabian, hopper på bordet	Voksen mann	♣ Kløver 4 (F = 4)
Toalettet i gangen	Anders	Ung mann	♠ Spar ess (A = ess)
Gymsalen	Nils	Voksen mann	♣ Kløver 9 (N = 9)
Trappa mot rektors kontor	Emil	Ung mann	♠ Spar 3 (E = 3)
Ballbingen	Obama, klatrer i et tre	Voksen mann	♣ Kløver 10 (O = 10)

Legg merke til at jeg aldri trenger å huske selve kortet. Jeg husker stedet, og stedet gir meg personen. Personen gir meg fargen, og navnet gir meg verdien.

Del 3: Bildene må være rare

Det holder ikke å plassere personen i rommet – hun eller han må gjøre noe.

I mitt system står én og hopper opp og ned ved hovedinngangen. En annen står og hamrer på sløyden. En tredje sitter og spiller tromme i biblioteket. Noen står oppå et bord. Én kaster snøball nedover akebakken.

Jo rarere og mer visuelt, desto bedre fester det seg. Det er hele trikset: hjernen husker bilder og bevegelse, ikke abstrakte symboler.

Del 4: Når du ikke har nok navn

Enkelte bokstaver hadde jeg for få personer på. Da må man være kreativ:

• På O hadde jeg nesten ingen, så jeg brukte Obama – som klatrer i et tre ved ballbingen.
• På P manglet jeg voksne, så jeg hentet en karakter fra en TV-serie.
• På en av rutene manglet jeg en voksen kvinne, så jeg brukte ordet femme i stedet for et navn.

Kongefamilien er dessuten praktisk til billedkort: konge, dronning og kronprinsesse gir seg selv.

Personene fant jeg ved å sette opp en liste over alle 52 kortene, og så lete meg gjennom Facebook, Google og hukommelsen etter noen som passet til hver kombinasjon av bokstav og alder.

Del 5: Når du roter det til

To av kortene mine har alltid vært vanskelige. Jeg har to personer med samme forbokstav på L – én ung og én voksen – som altså blir spar 7 og kløver 7. Hvem av dem som er hvilken, blander jeg fortsatt av og til. Det er verdt å vite: du kommer til å huske nesten alt, men et par kort vil alltid være litt vanskelige. Det er normalt.

Et annet poeng: i gjennomgangen kom jeg ikke på hvem jeg hadde plassert på ett av kortene. Da hoppet jeg bare videre – jeg husket både kortet før og kortet etter, og klarte 51 av 52. Det er en av styrkene ved metoden: hvert sted står på egne ben. Mister du ett, mister du ikke resten.

Del 6: Lag din egen rute

Du trenger ikke bruke en skole. Alt du kjenner godt fungerer:

• barneskolen, ungdomsskolen eller videregående
• en jobb du har hatt
• huset til en venn, eller hytta til familien
• et kjøpesenter eller nærbutikken
• joggeruta di
• sentrum i bygda eller byen du bor i

Det viktigste er at stedene er tydelig avgrenset – egne rom eller klare holdepunkter – slik at bildene ikke flyter over i hverandre.

Ruta mi har jeg utvidet over tid: den starter på barneskolen, og fortsetter ut av skolen og nedover mot sentrum. Da har jeg nok holdepunkter til å memorere flere kortstokker etter hverandre. Én ting å være klar over: du kan ikke memorere noe nytt over samme rute med en gang – da må du bruke en annen.

Del 7: Hva du ellers kan bruke det til

Kortstokken er egentlig bare en øvelse. Teknikken kan brukes til mye:

• Eksamen og studier. Jeg brukte den mye selv. Oddbjørn By har brukt den til å lære seg språk og til å forberede seg til medisineksamen: han lager stikkord for det han skal huske, og memorerer stikkordene i rekkefølge. Er rekkefølgen kronologisk, vet du samtidig hva som skjedde før og etter.
• Handlelister.
• Kims lek – der du ser på en duk med gjenstander i noen sekunder og skal huske flest mulig.
• Tallrekker, som desimalene i pi.
• Taler og presentasjoner. Mange bruker en enkel variant: de knytter ett tema til hver finger. Da har du ti «rom» å legge stikkord i. Det fungerer som en mental PowerPoint – og glemmer du ett punkt, kan du hoppe videre og komme tilbake til det. Nyttig når nervene slår inn på scenen.

Oppsummering

Slik ser systemet mitt ut, kort fortalt:

1. 52 faste steder langs en rute jeg kjenner godt.
2. 52 personer, én på hvert sted.
3. Hvem personen er (ung/voksen, kvinne/mann) gir kortfargen.
4. Forbokstaven i navnet gir kortverdien.
5. Personen gjør noe rart på stedet, så bildet fester seg.

Du kan like gjerne bruke dyr, blomster eller noe helt annet enn personer – velg det du husker best.

Og det viktigste: dette er ikke magi. Du trenger ikke høy IQ eller fotografisk hukommelse. Det er en teknikk, og den kan læres. Men den krever at du faktisk setter deg ned og bruker mental kapasitet på å bygge bildene. Det er ikke lett – men det virker.

Innholdet er praktisk kunnskap du kan øve på selv. Nevnte bøker finner du i ressursarkivet.