Sturla om livet som artist og businessen rundt

I denne episoden møter Jan Sindre artisten Sturla – oppvokst i Orkanger, nå bosatt i Trondheim, med en lang fartstid fra norske TV-konkurranser og noen år med platekontrakt hos Sony Music.

Samtalen går fra de store TV-øyeblikkene og videre inn i businessen de færreste lyttere kjenner til: hvordan et plateselskap faktisk fungerer, hva Tono og Gramo egentlig betaler for, hvor lite strømming gir i kroner, og hvordan en artist booker, prissetter og gjennomfører konserter på egen hånd.

Fra Orkanger til musikklinja

Sturla er født og oppvokst i Orkanger – «Orkdalen», som han selv sier, «vi som er født på 90-tallet». Stedet heter i dag Orkland kommune. Han bodde der til han var 18, og har alltid hatt en trang til å vise seg fram:

Helt siden ungdomsskolen har jeg hatt en trang til å vise meg fram. Og det var ikke akkurat talentet som drev meg i starten.

Musikkinteressen tok av på musikklinja på videregående. Etter videregående forsøkte han seg på folkehøyskole – og er trolig den eneste i Norge som har droppet ut av to folkehøyskoler på ett år. Den første, på Gjøvik, opplevde han som et lukket og religiøst miljø han følte seg innestengt i. Den andre, Trøndertunen på Melhus, røk fordi han hadde fått en smak av mulighetene TV-konkurransene åpnet, og ikke orket å søke permisjon hver gang noe dukket opp.

Tre TV-konkurranser: X Factor, Idol og The Voice

Sturla har vært med i X Factor, Idol og The Voice – i den rekkefølgen, riktignok usikker selv på nøyaktige årstall.

X Factor

Han meldte seg på som 16–17-åring, sammen med en kamerat, som duo. Auditionen var i Trondheim, foran blant annet dommer Jan Fredrik Karlsen. De sang Kryptonite med Three Doors Down. Kompisen fikk beskjed om at han ikke var god nok til å gå videre, men en av dommerne ville høre Sturla synge alene – han fremførte Ben av Michael Jackson med kassegitar, og gikk videre.

Jan Fredrik Karlsen kommenterte den gangen at «han kan jo ikke synge til deg» – noe som endte som overskrift i en avisartikkel, med et bilde av Sturla stående rett over dommeren. Begge ler av det i dag.

Idol

Antatt året etter reiste han til audition på Royal Garden i Trondheim, spilte Wonderwall – «det blir ikke mer klassisk enn en solbrun orkanger-gutt som kommer og spiller Wonderwall» – og fikk umiddelbar respons fra dommer Gunnar Greve, som skal ha reagert entusiastisk med en gang.

Han gikk aldri langt nok i verken X Factor eller Idol til å nå livesendingene, og hadde på det tidspunktet ingen sosiale medier eller publikum å snakke om. Han beskriver perioden som litt tilfeldig og eksperimenterende – han fortsatte etterpå med å skrive norske viser og spille i metalband, «til min avdøde bestemors forargelse».

The Voice

The Voice, et par år senere, opplevde han som en helt annen – og mye bedre – opplevelse. Deltakerne fikk faste tider til audition i stedet for lange ventetider, og «ingen driter seg ut» på blind audition, slik det kunne skje i de andre programmene. Rundt 100 deltakere gikk videre til blind audition-runden.

Coachen Sondre Lerche trykket på knappen etter bare et halvt sekund. Sturla valgte ham. I duellrunden møtte han sin egen bestekompis, artisten Adrian Jørgensen, som gikk videre – blant annet takket være en svært populær blind audition og et engasjert publikum. Sturla var 18–19 år, og beskriver seg selv den gangen som usikker på retning, uten noen klar plan for hva han skulle gjøre musikalsk videre.

Det var i The Voice han for første gang merket «kraften i TV» – flere tusen nye venneforespørsler på Facebook fra folk han ikke kjente, og en konsert i Orkdal kulturhus som ble utsolgt kort tid etter.

Melodi Grand Prix – og pengene bak

Melodi Grand Prix kom senere, etter platekontrakten med Sony. Han fikk honorar for å delta, og forteller at TV-opptredener også utløser inntekter i etterkant: hver gang en sending eller reprise vises, utløser det en utbetaling gjennom Tono – noe som riktignok viste seg å utgjøre mindre enn han hadde trodd på forhånd.

Sony og 360-avtalen

Gjennombruddet til plateselskap kom nokså tilfeldig. Etter tre år hjemme hos moren, der han eksperimenterte med musikk på egen hånd og jobbet på Jack & Jones for å tjene penger, møtte han en musikkprodusent på et bandkveld i Trondheim. Produsenten sendte noen enkle demoer videre til en kontakt som nettopp hadde fått internship i Sony Oslo. Dagen etter – mens Sturla sto og brettet bukser på jobb – fikk han beskjed: Sony ville signere ham på en 360-avtale.

Hva er en 360-avtale?

Sturla forklarer det slik: det er ikke et ansettelsesforhold, men en kombinert publiserings- og produksjonskontrakt. Plateselskapet tar det fulle ansvaret for nesten alle sider av karrieren – finansiering av studiotid, produksjon og publisering av musikk – bortsett fra liveopptredener, som artisten fortsatt styrer selv.

Han flyttet til Oslo, finansiert av studielån, og beholdt Jack & Jones-jobben der i en periode for å få endene til å møtes.

Hvorfor det tok slutt

Han sluttet i Sony etter noen år. Slik han selv forklarer det: et plateselskap kjemper for å beholde sine egne ansatte, og et prosjekt som ikke helt løsner får vanskeligere for å forsvare fortsatt ressursbruk. Han var også usikker på egen retning musikalsk.

Paradoksalt nok var det da han gikk ut av avtalen at ting begynte å løsne for alvor: han begynte å streame mer, spilte flere konserter enn noensinne, og ble A-listet på NRK P3 to ganger på ett år.

AI og musikkbransjen

Samtalen kommer innom KI-generert musikk – verktøy som lar deg skrive inn en instrumental og få generert tekst og vokal automatisk. Sturla er ikke prinsipielt mot verktøyene i seg selv:

Jeg synes det er et fantastisk verktøy hvis jeg ønsker å høre en låtidé i forskjellige varianter – hvordan ville dette høres ut med strykere, eller bare piano? Men jeg synes aldri musikken bør komme ut av den appen.

Poenget hans er todelt: for det første mener han verktøyene er trent på musikk artister som ham selv har publisert offentlig i årevis, uten at det kommer skaperne til gode. For det andre mener han KI-generert musikk som publiseres som ferdigvare, går på bekostning av arbeidet ekte musikere har lagt ned. Han trekker fram at Spotify etter det han har lest skal begynne å merke sanger laget med KI – noe han ser som et skritt i riktig retning.

Slik fungerer rettighetene: Tono og Gramo

Dette er den mest presise og nyttige delen av episoden for alle som lurer på hvordan musikere faktisk tjener penger.

Når en artist skriver en sang selv, deles rettighetene i to helt separate spor:

	Hva det dekker	Hvem det gjelder
Tono	Åndsverket – selve tekst og melodi	Den som har skrevet sangen
Gramo	Innspillingen – masteren	Den som har produsert/eier innspillingen, og utøverne på den

Begge henter inn penger blant annet fra radiospilling. Spilles en sang på radio, skal opphavspersonen ha betalt via Tono, og innspillingen skal ha betalt via Gramo.

Gramo er delt i to

Gramo-inntektene fordeles 50/50:

• 50 % til produsenten/masteriet – altså den som har finansiert og eier innspillingen. Sturla er selv opptatt av å beholde denne rollen, fordi den er «veldig gunstig gramomessig».
• 50 % fordeles mellom utøverne på innspillingen, basert på en rollekode-modell (solist, korist, enkeltinstrument osv.), der summen deles ut proporsjonalt med hvor mange «poeng» hver rolle utløser.

Bedrifter må betale for å spille musikk

Enhver virksomhet som spiller musikk kommersielt – en kafé, en butikk, en konsertarrangør – må registrere seg og betale avgift til både Tono og Gramo. Størrelsen avhenger av lokalet og hvor mye musikk som spilles. Det finnes stikkprøvekontroller for å luke ut useriøse aktører.

Som artist registrerer Sturla selv konserter i en egen Tono-portal: antall publikum, billettinntekt og hvilke låter som ble spilt. Arrangøren får deretter en faktura basert på det.

Hvorfor Norge er heldig stilt

Tono er statseid, og reglene er like for alle. I flere andre land, deriblant USA, finnes det flere konkurrerende kommersielle aktører som samler inn rettigheter og signerer artister med forskudd – noe Sturla mener gjør systemet mindre rettferdig enn det norske.

Hva strømming faktisk gir

Her er tallet som overrasker de fleste: Sturla anslår at en strømming på Spotify gir rundt 0,006 kroner – altså cirka 60 000 kroner for én million avspillinger. En avspilling telles etter få sekunders lytting.

Han er åpen om at han selv «absolutt ikke streamer ille» til norsk å være, men at det uansett er lite å hente:

Jeg sjekket nettopp – jeg får utbetaling på PayPal derfra. Så trekker jeg Spotify-abonnementet mitt på PayPal, og på slutten av året er det ikke mange skarpe kroner igjen.

Det som faktisk monner, er radiospilling – spesielt på NRK P1, som han kaller «gullsekken». P3 gir noe, men langt mindre. Gramo-utbetalingene kommer i hovedsak én gang i året, i mars; Tono betaler kvartalsvis.

Smelteverket og den grønne Porschen

Ved siden av musikken har Sturla i flere år jobbet skift på et smelteverk i Orkanger, som produserer silisium – et grunnstoff som blant annet brukes i tannkrem, bilkarosserier, sminke og silikonimplantater. Anlegget har rundt 147 ansatte fordelt på tre skift, og produserer døgnet rundt: kvarts, trekull og trefliser smeltes i en stor ovn med tre elektroder, og det flytende metallet tappes ut, raffineres og støpes i former før det knuses og sendes til kunder.

Skiftarbeidet ga god lønn og gode tillegg på kveld, natt og helg – penger han blant annet brukte på en grønn Porsche Taycan, kjøpt brukt for rundt 1,2 millioner kroner (ny kostet den 1,7 millioner). Bilen ble solgt to år senere for 850 000 kroner, med et restlån på 70–80 000 kroner å dekke inn – et tap han selv mener kunne vært langt verre.

Han sluttet i jobben – for andre og siste gang – i januar 2026, for å satse fullt på musikken.

Sangen «67»

Sturla har gitt ut en sang som heter «67» – en referanse til den vanlige pensjonsalderen. Den handler om å bryte ut av «hamsterhjulet» og følelsen av at smelteverksjobben bare var noe han gjorde for lønnsslippen, uten noen egentlig lidenskap for silisium.

Livet som selvstendig næringsdrivende

Overgangen fra fast jobb til å leve av musikken alene krevde en helt ny type disiplin. Sturla er åpen om at han fortsatt lærer å styre egen økonomi – han driver enkeltpersonforetak (ENK), som i motsetning til et AS ikke har offentlig tilgjengelig regnskap, og bruker regnskapsverktøyet Fiken.

Han beskriver hvordan han i starten forsøkte en streng, strukturert morgenrutine – opp senest klokka 9, planlegge dagen – fordi «ting kommer ikke av seg selv». Oppdrag kommer sjelden av seg selv; han sender fortsatt en del kalde e-poster og ringer arrangører manuelt, selv om han innrømmer at automatiserte utsendingsverktøy trolig hadde vært mer effektivt.

Det enkleste er å ringe steder han allerede har en inngang til – kjenner navnet på den som driver stedet, og vet at de ønsker arrangementer. De vanskeligste samtalene er til steder med en helt annen kunstnerisk profil enn hans egen.

Å booke konserter selv

Sturla booker i dag konserter i hele Trøndelag, i hovedsak på to måter:

1. Garantisum fra arrangøren. Stedet betaler en fast sum uansett publikumsoppmøte – dette gir arrangøren et insentiv til selv å promotere arrangementet.
2. Dør-deling. Han beholder selv inntektene fra billettsalget ved døra, mens stedet tjener på bar- og matsalg. Dette er ordningen på Antikvariatet i Trondheim, drevet av Karsten, som Sturla trekker fram som sitt favorittsted i byen.

Han forhandler av og til en hybrid – en garanti kombinert med en andel av overskuddet – særlig på steder han er usikker på om trekker nok publikum selv.

Faste jobber vs. firmajobber

De mest lønnsomme oppdragene er ofte firmajobber – bedrifter som booker en kort opptreden, gjerne 20–30 000 kroner for en halvtimes til times sett fra en mindre kjent artist eller komiker. Kjenner man en kontakt i for eksempel en kommune, kan det også åpne dører til offentlige oppdrag, som en nylig to-ukers turné til rundt 20 helse- og omsorgssentre på Søre Sunnmøre for eldre som ikke selv kommer seg på kulturtilbud. Han beskriver opplevelsen av å spille for denne gruppen som spesielt rørende.

Rider og teknisk utstyr

Sturla har ulike tekniske ridere avhengig av oppdragets størrelse – for fullt band, for trio, og en enkel variant for solo med kassegitar, der alt han trenger er en jack-kabel inn i gitaren. På enkelte mindre spillejobber tar han med eget lydanlegg (PA).

Han skiller mellom teknisk rider (lydutstyr) og hospitality rider (mat og drikke), og understreker at på hans nivå handler det som regel bare om «litt mat når vi kommer» – ikke de eksentriske kravene større artister av og til er kjent for.

Han trekker fram at flere norske band, blant dem Vassendgutane, etter eget utsagn har hatt perioder med mye alkohol i turnélivet, og at flere nå bevisst spiller edru. Turnéliv byr generelt på mye tilgjengelig alkohol – noe han selv sier han må ta aktivt stilling til for ikke å la det bli en vane.

Festivaløkonomi

På spørsmål om hvor lønnsomt festivalmarkedet er for artister, mener Sturla at det er «meget god business» for de som når opp dit – han har hørt om vanlige norske artister som tar rundt 1,3 millioner kroner for et festivalsett, noe han mener er rimelig gitt at beløpet også dekker band, lyd og teknikere (blant annet minstesatsen på 6 200 kroner per musiker fra fagforbundet Creo).

Samtidig peker han på at flere festivalarrangører sliter med marginene, og at noen store festivaler tar en andel – han har hørt om rundt 25 prosent – av artisters merch-salg på området, som en forutsetning for å få stå der.

Samarbeid med andre artister

De fleste samarbeidene har kommet naturlig, ikke gjennom oppsøkende kontakt. Hanne Mjøen, som Sturla ga ut en hel EP sammen med – den mest spilte utgivelsen hans på Spotify – var kjæresten hans på det tidspunktet de laget den. Maren Emilie, en annen artist han har en låt sammen med, ble kjent gjennom det lokale musikkmiljøet i Trondheim.

Han beskriver seg selv som mindre sosial i det kreative arbeidet enn mange kolleger – han isolerer helst den tiden han bruker på å skrive og produsere, ofte på studioturer til Oslo, og skiller det bevisst fra tiden han er hjemme.

Målet: 100 konserter i 2026

Sturla satte seg et konkret mål: 100 konserter i løpet av 2026. Målet ble satt mens han fortsatt jobbet på smelteverket, med 1. januar 2026 som frist for å slutte for godt. Da episoden ble spilt inn hadde han rundt 60 konserter unna.

Han sammenligner beslutningen med vikingene som brente skipene sine – når reservejobben er borte, må man få det til.

Sturlas råd til andre som vil satse på musikk

Rådet han gir er enkelt, men tydelig:

Utforsk musikken og vær interessert i musikk først. Ting løsnet ikke ordentlig for meg før jeg hadde kontroll på hva jeg skulle gjøre musikalsk. Hvis alt du gjør er basert på ting rundt musikken – ikke musikken selv – tror jeg det blir vanskeligere. Da er du ikke den som tar de kunstneriske valgene lenger.

Kort oppsummert

• TV-konkurranser gir eksponering, ikke en ferdig karriere. Sturla gikk gjennom X Factor, Idol og The Voice uten å nå finalene i noen av dem.
• En 360-avtale dekker produksjon og publisering – ikke liveopptredener, som artisten fortsatt styrer selv.
• Tono forvalter åndsverket (tekst/melodi), Gramo forvalter innspillingen – to helt separate rettighetsspor.
• Strømming gir lite – rundt 60 000 kroner for én million avspillinger. Radiospilling, spesielt på NRK P1, gir langt mer.
• Konsertbooking krever utholdenhet – kalde e-poster og telefoner, garantisummer eller dør-deling med arrangøren.
• Målet er konkret: 100 konserter i 2026, etter å ha sluttet i fast jobb i januar samme år.

Innholdet gjengir Sturlas egne erfaringer og vurderinger av bransjen han jobber i. Beløp og satser er hans egne anslag, ikke offisielle tall fra Tono, Gramo eller Creo.