Hvordan er det egentlig å være paramedisiner?

I denne episoden av Spørretimen møter Jan Sindre paramedisiner Håvard Hasund. Håvard vokste opp i Volda, dro på utveksling til fransktalende Canada, avtjente førstegangstjeneste i Sjøforsvaret – og endte til slutt opp i ambulansen.

Samtalen handler om veien inn i yrket, hvordan paramedisinutdanningen faktisk er, hvorfor første praksisperiode nesten fikk ham til å slutte, hvordan ambulansetjenesten tar vare på folk etter tunge hendelser, og hva som skiller jobben i Oslo fra jobben i distriktet.

Akuttmedisin omtales på et generelt nivå. Det deles ikke identifiserbare pasienthistorier.

Paramedisiner, ambulansearbeider eller sykepleier?

Heter det egentlig ambulansesjåfør?

Nei – og det er en av de første tingene Håvard korrigerer i episoden. «Ambulansesjåfør» er et ord folk flest bruker, men det beskriver ikke yrket.

Håvard er paramedisiner. Det er en treårig bachelorutdanning. Som han selv oppsummerer det: det ligner en del på sykepleie, men med langt mer vekt på akuttmedisin.

Hvilke veier finnes inn i ambulansen?

Det finnes tre veier inn i ambulansetjenesten:

1. Fagbrev som ambulansearbeider – yrkesfaglig løp.
2. Bachelor i paramedisin – treårig høyskole-/universitetsutdanning.
3. Sykepleier – sykepleiere kan også jobbe i ambulansetjenesten.

Hvor kan man studere paramedisin?

Utdanningen er relativt ny i Norge. OsloMet startet sitt studium i 2014, og da Håvard søkte i 2019 fantes tilbudet i Oslo, Stavanger og Tromsø. Siden har utdanningen kommet til flere steder, blant annet Høgskolen i Molde.

Utdanningen tilbys bare ved offentlige utdanningsinstitusjoner. Du kan altså ikke betale deg til plass på en privat skole.

Hva kreves for å komme inn?

Det holder med generell studiekompetanse – man trenger ikke realfagskrav slik som på medisin.

Til gjengjeld har karaktersnittet steget kraftig. Håvard kom inn i 2019, og beskriver seg som heldig som søkte akkurat da: året etter var snittet vesentlig høyere. En del av forklaringen han og Jan Sindre peker på, er ambulanseprogrammene som har gått på TV og gjort yrket langt mer synlig.

Opptakskrav og poenggrenser endres. Sjekk alltid oppdatert informasjon hos Samordna opptak.

Veien inn i yrket

Hva var planen da han var yngre?

Ingen, egentlig. Håvard beskriver seg selv som friluftsmennesket i klassen, ikke den som skulle inn i helsevesenet. På videregående var planen «å surfe gjennom og gjøre minst mulig», og han tenkte ikke på karakterer i det hele tatt.

Han hadde faktisk allerede vurdert ambulansefag på ungdomsskolen, men kom ikke inn på grunn av snittet, og valgte en helt annen retning.

Utveksling til Canada

På VG2 dro han på utveksling til fransktalende Canada og lærte seg fransk. Da han kom hjem tok han VG2 om igjen, fordi han – som han selv sier – ikke lærte særlig mye akademisk der borte. Til gjengjeld lærte han mye annet, og fikk venner han fortsatt har.

Førstegangstjeneste i Sjøforsvaret

Etter videregående gikk turen til Sjøforsvaret: rekruttskole på Madla, deretter tjeneste i Kystvakten, der han jobbet som røykdykker.

Om bord var det jevnlig førstehjelpstrening og øvelser, blant annet sammen med lege. Det var her tanken meldte seg: kanskje ambulanse kan være noe?

Hvorfor ikke brannmann?

Han var jo tross alt røykdykker. Svaret er avvæpnende ærlig: varmen.

Under røykdykkerkurset på Haakonsvern var han inne i et rom med gassflammer der det lett kan bli flere hundre grader, og på øvelser nede i maskinrommet på båten var det 40–60 grader. Konklusjonen ble at kulde går fint – varme gjør det ikke.

Hvor kom interessen for førstehjelp fra?

Fra Røde Kors. Håvard var aktiv i Røde Kors mot slutten av videregående, og det var der interessen for førstehjelp og akuttmedisin ble vekket. Før det hadde han ikke hatt annen opplæring enn grunnleggende HLR og livredning på dukke i skolesammenheng.

Slik er paramedisinstudiet

Hvordan er første året?

Tøft. Studiet starter rett på anatomi og fysiologi – 20 studiepoeng, og Håvard husker godt hvordan den aller første forelesningen begynte: foreleseren fortalte rett ut at faget kom til å bli krevende, at pensum er større enn på sykepleie, og viste fram artikler om hvor mange som stryker på anatomieksamen.

I anatomifaget lå det også en god del kjemi og litt fysikk – fag han aldri hadde hatt før.

Etter jul kom sykdomslære og farmakologi – legemiddellære. Altså hvordan legemidler virker, og hvordan de kan påvirke hverandre. Mye begrepsapparat som bare må sitte.

Hvor likt er det sykepleierutdanningen?

Ganske likt, særlig det første året: anatomi, fysiologi, medikamentregning, farmakologi og etikk. Forskjellen ligger i hvor tungt akuttmedisinen vektlegges senere i løpet.

Covid-kullet

Håvard begynte i 2019, og etter jul det første året kom pandemien. Sykdomslære, medikamentregning og farmakologi ble tatt på Zoom, og skriftlig eksamen ble byttet ut med muntlig.

Hvordan lærte han seg anatomi?

Dette er kanskje det mest gjenbrukbare rådet i hele episoden.

Håvard fant ut at han lærte best av video. Han brukte mye Khan Academy på YouTube – gratis forelesninger der noen forklarer og tegner underveis – parallelt med at han leste boka og skrev notater.

Det viktigste grepet var likevel dette:

Jeg prøvde ikke å pugge. Jeg prøvde å forstå hvordan ting fungerer i kroppen.

Poenget hans er at når du forstår hvordan systemene i kroppen henger sammen, blir eksamen betydelig enklere enn hvis du har pugget løsrevne fakta.

Hvor mye tid gikk med?

Mye, særlig første høsten. Håvard hadde forelesning rundt tre dager i uka, men forsøkte å behandle studiet som en 8-til-4-jobb fem dager i uka – med noe lesing på kveldstid i tillegg.

Når begynner det praktiske?

Først på andre året. Da kom simulering og ferdighetstrening: egne simuleringsrom på skolen, satt opp som sykehusrom med senger og utstyr, opprinnelig laget for sykepleierstudentene.

Studentene var markører for hverandre – én spilte pasient og oppga symptomer, mens en annen skulle undersøke og tolke funnene. Faget het akuttmedisin A, og handlet om grunnleggende pasientundersøkelse: A-B-C-D og sekundærundersøkelse.

De fikk derimot ikke lov til å legge PVK på hverandre på skolen.

Hva er en PVK?

PVK står for perifert venekateter. Kort forklart, slik Håvard forklarer det i episoden:

• Det er egentlig en nål med en tynn slange utenpå.
• Nålen stikkes inn i en vene – blodåren som fører blod tilbake til hjertet.
• Når det kommer blod, vet du at du er inne i venen.
• Så trekkes nålen ut, og slangen skyves videre inn i blodåren.

Da har du en tilgang der du kan gi medisiner og væske. Man kan legge PVK flere steder enn på håndleddet – ofte brukes albuen, fordi venene der er store. Ved hjertestans brukes også halsen.

Praksis: da han vurderte å slutte

Første praksisperiode

På våren i andre studieår kom 16 uker ambulansepraksis. Håvards første periode var i Drøbak.

Han beskriver den ærlig som forferdelig.

Forklaringen er interessant: på skolen blir studentene drillet i akutte tilstander. Da bygger man opp en forventning om at jobben er å komme fram, finne noe akutt, fikse det og kjøre til sykehus.

Første tur var en ung kvinne med feber. Håvard undersøkte, fant ingenting å ta tak i, og satt igjen med ett spørsmål: hva gjør jeg nå? Veilederen svarte rolig at de kjørte til fastlegen.

Andre turer gikk motsatt vei – pasienter som var langt sykere enn det han hadde kunnskap til å håndtere. Særlig turer med barn var krevende, fordi barn ikke var gjennomgått på skolen ennå. Da sto han på siden og lot veilederen ta det.

Han vurderte faktisk å gi seg

Ja. Håvard forteller at han mange ganger tenkte at han ikke passet til dette, fordi han følte at han ikke fikk til noe.

Det som reddet det var veilederen. Poenget veilederen ga ham, er verdt å ta med seg for alle som skal ut i første praksis:

Første praksis handler ikke om at du skal være verdensmester. Den handler om at du skal fungere, være ydmyk og ikke være faglig lost.

Håvard er tydelig på at hadde han hatt en dårlig veileder, kunne det fort ha endt annerledes.

Andre praksisperiode

Den andre perioden var på sentrum ambulansestasjon i Oslo, og der ble det forventet mer av ham.

Her kom en annen erkjennelse: jo mer man lærer, jo mer usikker blir man. Og for Håvards del henger prestasjon og selvtillit tett sammen – blir han usikker, presterer han dårligere.

Veilederen ga ham dyttet han trengte, og da løsnet det:

Etter hvert løsner det litt, og du begynner bare å gjøre ting. Du slutter å overtenke.

Hva gjør en student i praksis?

Man kjører ikke. Som student er du bak i ambulansen med pasienten – både på vei inn og på vei ut.

Det var også midt i den strengeste smittevernperioden: fullt smittevernutstyr, munnbind, tett drakt, 30 grader og en aircondition som ikke alltid fungerte. Ingenting går inn, ingenting går ut.

Psykisk helse og debriefing i ambulansetjenesten

Dette er et av de viktigste temaene i episoden.

Hvordan tas man vare på etter en tung hendelse?

Håvard forteller at det tidligere ikke fantes noe system for debriefing i nødetatene, og at man da så at selvmordsraten blant folk som jobbet i nødetatene var høy sammenlignet med resten av befolkningen. Etter hvert kom det mer og mer oppmerksomhet rundt dette.

I Oslo, der Håvard jobbet, fantes et eget system kalt EFOK – emosjonell førstehjelp og krisehåndtering.

Slik fungerer det:

• Etter en spesiell hendelse blir du ringt opp.
• Samtalen kommer gjerne et par døgn etterpå, slik at det ikke er helt ferskt.
• Er hendelsen spesielt tung, eller føler du selv behov for å snakke mer, blir du kalt inn til samtale – helst med alle som var involvert.
• Alt som sies er taushetsbelagt.
• De som tar samtalene er ikke psykologer, men folk som selv har jobbet lenge i ambulansen og har kurs på området.
• Deltakelse er overtidsbetalt.

Poenget Håvard trekker fram er at nettopp dét gjør det bra: de du snakker med har vært i tilsvarende situasjoner selv, og forstår hva du kjenner på.

Han understreker samtidig at han ikke vet hvordan ordningen er organisert i Møre og Romsdal.

Blir man herdet?

Litt. Det som er heftig for folk flest, er ikke nødvendigvis heftig i ambulansen. Men, som Håvard sier: det kommer en dag der noe treffer deg – en pasient på samme alder som et søsken, eller noe annet som ligner ditt eget liv.

Bacheloroppgaven: delirium hos eldre

Siste halvår gikk til bacheloroppgave. Håvard skrev om delirium hos eldre pasienter, og om et screeningverktøy man kan bruke for å fange det opp tidlig.

Hva er delirium?

Kort forklart, slik det forklares i episoden:

Eldre pasienter kan få en midlertidig forvirringstilstand når kroppen utsettes for noe belastende – for eksempel en infeksjon. Det betyr ikke at personen er kognitivt svekket til vanlig.

Delirium viser seg grovt sett på to måter:

• Agitert delirium – urolig, oppfarende, apatisk vekselvis.
• Stille delirium – svekket og sløv; pasienten sovner uten stimuli, eller sovner midt i en samtale.

Det er ganske vanlig, og særlig utsatt er eldre pasienter med lårhalsbrudd, fordi bruddet er et stort traume for kroppen.

Jobb i Oslo

Håvard ble boende i Oslo i totalt seks år – tre som student og tre i jobb.

Hva er en bemanningspool?

Han jobbet i bemanningspoolen i ambulansetjenesten i Oslo. Det er en egen avdeling som fyller hull der det er fravær eller behov for ekstra kapasitet.

Slik ser en typisk dag ut:

1. Du møter på fast oppmøtested, skifter og tar en kaffe.
2. Bemanningskoordinator, som har oversikt over bemanningen på alle ambulansestasjonene den dagen, ringer.
3. Du får beskjed om hvilken stasjon du skal til, tar en bil og kjører dit.
4. Du jobber der ut vakta, og kjører tilbake i tide til vaktskiftet.

Første jobb etter studiet var på Ski ambulansestasjon.

Hva slags oppdrag får man i Oslo?

I Oslo sentrum er det mye overdose, og på natt mye fyll. Vold og skyting forekommer. Det er kort sagt en del man ikke ser like mye av i distriktet.

Samtidig understreker Håvard noe viktig: i bunn og grunn er det den samme jobben over hele landet. Det er mye eldre med hjerteproblemer og kols-pasienter – uansett hvor du er.

Året på AMK

Håvard jobbet også ett år i 50/50-stilling: halv stilling som medisinsk operatør på AMK i Oslo, halv stilling i ambulansen.

Hvorfor?

Fordi han var frustrert. I ambulansen dro de på mange turer der de kom fram og ikke fant noe, og det opplevdes som ressursbruk uten grunn.

I stedet for å gå rundt og være irritert på AMK, søkte han seg dit for å finne ut hvordan det faktisk er.

Hva lærte han?

At det er veldig vanskelig å avgjøre noe over telefon.

I ambulansen ser du pasienten, kjenner på pasienten og gjør målinger. På telefonen har du stemmen. Det finnes en videoløsning – innringeren får en SMS med en lenke og kan filme situasjonen – men det gir fortsatt ikke det samme som å være der.

Han fikk også se hvor mye som faktisk siles bort før det blir en ambulansetur.

Får man vite hvordan det gikk?

Sjelden. Etter en akutt telefon legger du på, og så er det over for din del. Du kan i prinsippet ringe ambulansen etterpå og høre hva de fant, og for egen læring er det mulig å følge opp mot sykehuset – men det krever at du tar vare på personnummer og ringer i etterkant. På en travel vakt med fulle telefonkøer er det ikke det du tenker på.

De rare telefonene

Ja, de finnes. Papirkutt i fingeren er et gjennomgående eksempel – det skjer daglig, forteller Håvard, og der er svaret plaster, ikke 113.

Den merkeligste telefonen han fikk var likevel denne: en mann på skitur i Nordmarka ringte 113 fordi det sto en elg i skiløypa. Elgen hadde ikke skadet noen og var ikke truende – mannen visste bare ikke hva han skulle gjøre.

Rådet han fikk var å prøve å jage den, eventuelt ringe viltnemnda hvis den ble et problem – og ellers bare nyte naturopplevelsen og fortsette skituren.

Som Håvard tørt konstaterer: hvordan man jager en elg er ikke noe man lærer på studiet.

Blålyslappen

Blålyslappen – kompetansebevis for utrykningskjøring – tok Håvard i løpet av studiet.

Dommen er entydig: det kuleste kurset jeg har tatt. Han anbefaler alle som får muligheten til å ta det, og kurset er nødvendig hvis du skal kjøre operativ bil i ambulanse eller brann.

Hjemme på Sunnmøre: forskjellen på by og bygd

I dag jobber Håvard 50 % i ambulansen i Vanylven og 50 % på legevakta på Søre Sunnmøre i Hovdebygda, der han blant annet kjører legebilen.

Hva er den største forskjellen?

Oppdragsmengden. Det er langt færre turer i distriktet, og mye dødtid mellom oppdragene. Tida går til trening, TV, og – siden Håvard er glad i jakt og fiske – å stelle med hjortekjøtt, fisk og utstyr.

Det finnes ingen faste transportoppdrag; det er AMK som sender ut turene etter behov.

Han innrømmer med et smil at han savner litt av tempoet fra Oslo.

Hvem passer i yrket?

Håvards svar er lite høytidelig, men treffende:

• Er du interessert i akuttmedisin, er dette et godt sted å være.
• Du bør være glad i folk. Det er mye prating, og de fleste oppdragene er transport eller lite akutte situasjoner – ikke dramatikk.

Og til slutt, om hvorfor han står i jobben:

Det er en veldig kjekk og givende jobb. Du føler at du bidrar – kanskje ikke til at folk blir friske, men i hvert fall til at de får en fin tur og føler at de får god hjelp.

Kort oppsummert

• Paramedisiner er en treårig bachelorutdanning. De andre veiene inn i ambulansen er fagbrev som ambulansearbeider eller sykepleierutdanning.
• Opptakskravet er generell studiekompetanse, men snittet har steget mye.
• Første året er tungt og teoretisk: anatomi, fysiologi, sykdomslære og farmakologi. Det praktiske kommer på andre året.
• Forstå framfor å pugge. Håvard brukte video (Khan Academy) sammen med bok og notater.
• Første praksis er ikke en test i å være best. Den handler om å fungere, være ydmyk og ikke være faglig lost.
• Ambulansetjenesten i Oslo har et eget debriefingsystem, EFOK, med samtaler ledet av folk som selv har jobbet i tjenesten.
• By og bygd: forskjellen er først og fremst oppdragsmengden. Grunnjobben – eldre med hjerteproblemer og kols – er den samme over hele landet.

Innholdet er en redigert og lesbar gjengivelse av samtalen. Medisinske temaer er omtalt på et generelt nivå, og er ikke medisinske råd. Ved akutt sykdom eller skade: ring 113.